Jeg vokste opp med en bestemor som kalte tran «nordlys på flaske». Hver vinter dro hun fram den mørke glassflasken, skjenket en spiseskje og nikket fornøyd som om hun hadde forhandlet fram sol i februar. Senere, som småbarnsforelder med budsjett, tidsklemma og en mann som elsker boks-torskelever på ristet brød, oppdaget jeg at «tran vs. torskelever» ikke bare er smak. ...

Snø i lufta, handlekurv i hånda, mage som driver med egen perkusjon. Jeg stod mellom løk og potet og kjente på valget som avgjør resten av dagen. Jeg satte løken pent tilbake, tok med gressløk, kjøpte laktosefri yoghurt, noen poteter og en sitron. Kvelden endte med roligere mage og litt bedre søvn. Ingen mirakelkur. Bare smartere valg. Denne teksten er ...

Første gang jeg fermenterte, pakket jeg kål i et Norgesglass, trykket på lokket – og ventet som en unge på julaften. To dager senere pep det svakt fra kjøkkenbenken. Ikke magi, bare gass fra små, arbeidsomme melkesyrebakterier. Jeg åpnet lokket forsiktig, og hele kjøkkenet luktet litt som et godt røkt kjøkken med sitronstikk. Den dagen forstod jeg to ting: 1) ...

Da jeg flyttet hjemmefra, fulgte det med to ting i flytteeska jeg ikke ville innrømme: en slitt ostehøvel og lojaliteten til Jarlsberg på skiva. «Det er bare ost», sa studiekameratene. «Jada», svarte jeg – men for meg ble det også en inngangsport til noe mer nerdete: vitamin K2. Først lo jeg av meg selv. K2? Er ikke det bare noe ...

På vei hjem en tirsdag i januar sto jeg lenge ved fiskedisken med to tanker i hodet: «Vi trenger mer omega-3», og «budsjettet mitt roper stopp». Laksen så flott ut, makrellen var på tilbud, og torsken fristet med mager, snill smak som barna faktisk spiser. Jeg landet på en løsning jeg skulle ønske jeg fant før: tenk omega-3 per krone ...

Det begynte en kald novemberkveld med små sprekker på knokene, en sene som murret etter dumbbell rows, og en kopp te som ikke gjorde annet enn å være varm. Jeg hadde hørt alt mulig om kollagenpeptider. Mirakel. Hype. Ingenting. Jeg kjøpte en boks, rørte to skjeer i kveldskakaoen og lovet meg selv én ting: ingen raske konklusjoner. Bare nysgjerrig tålmodighet. ...

Det begynte en tirsdag i oktober. Jeg stod med en skål yoghurt i hånden og stirret mistenksomt på et glass surkål. Magen min hadde vært småsur i uker. Lite energi, hud som spilte små trommer, og en hjerne som bare ville scrolle. Jeg stilte meg selv et enkelt spørsmål i kjøkkenlyset. Skal jeg gi bakterier nye naboer, eller skal jeg ...

Det startet en søndag i skrått sensommerlys. Jeg gikk stien med lilla fingre og lommer fulle av små triumfer. Blåbær som smakte barndom, og et par mørke aronia fra en hekk ved hytta som minnet om voksen smak: stram, nesten te-aktig. Hjemme helte jeg alt i panna med litt sitron og en klype sukker. Fargen var som natt med stjerner. ...

Det begynte en blå mandag med snøfjon på vinduet og en mage som surna av alt og ingenting. Jeg stod ved komfyren med en gryte som dampet svakt. Ikke verdens mest fancy rett: benkraft fra oksehale og kyllingskrog, et par gulrøtter, laurbær, pepper. Jeg holdt igjen løk og hvitløk – magen tåler dem dårlig – og lot alt småkoke i ...

Det startet en helt vanlig mandag. Jeg sto i garderoben med en liten måleskje i hånda og den kjente tvilen i magen: “Kommer jeg til å se oppblåst ut av dette pulveret?” Jeg rørte kreatin ut i yoghurten, gikk på trening, og bestemte meg for å følge følelsen i kroppen – ikke ryktene i kommentarfeltet. En uke senere kjente jeg ...