Jeg satt på kjøkkenet en tidlig søndag og stirret på tre små bokser. På etikettene sto det niacin, NMN og NR. Kaffekoppen dammet, og jeg tenkte: “Trenger jeg egentlig dette – og i så fall, hvilken?” Den formiddagen ble jeg min egen forsøkskanin. Jeg logget søvn, puls, trening og energi i to uker av gangen mens jeg testet niacinamid (en ...

Det var åtte blå på parkeringen og en vind som snek seg inn under lua. Jeg klikket i skiene, kjente skuldrene stivne og tenkte: “Bare ikke kramper i dag.” Forrige helg glemte jeg det viktigste. Jeg hadde fylt flasken med vann, men dro uten salt, uten elektrolytter, og jeg hadde slurvet med kreatinen hele uka. Resultatet ble stive legger i ...

Det begynte en blåsvart mandag i januar. Jeg sto ved kjøkkenvinduet, stirret inn i et mørke som nektet å gi seg, og hørte kaffetrakteren si “kom igjen, da”. Før pleide jeg å drikke kaffen først, spise noe tilfeldig etterpå og lure på hvorfor hodet gikk som en mygg på høygir ved lunsj. Denne vinteren gjorde jeg det motsatte: lys først, ...

Jeg våknet en januarmorgen og ante ikke hvilken side av døgnet jeg var på. Ute var det kullsvart, kaffetrakteren sang sirenevise, og kroppen min hadde allerede bestemt seg for pepperkakehumør før klokken var 07. Den dagen gjorde jeg et lite eksperiment: fem minutter i friluft med lue og skjerf, et glass vann, en rolig frokost etter lyset – ikke før. ...

Det begynte en mørk januarmorgen med snø i lufta og en kaffekopp som luktet litt for godt. Jeg drakk den – rett ned, før mat, før vann, før alt. Tre kvarter senere satt jeg foran laptopen med røde kinn, småskjelven fingre og en helt unødvendig turbo i hodet. Den dagen bestemte jeg meg: Nå rydder jeg opp i forholdet mitt ...

En tirsdag morgen i februar stod jeg ved kjøkkenbenken med en litt for sterk kaffe og en altfor tom mage. Før jobb møtte jeg valget mellom tre trofaste venner: havre, potet eller ris. Jeg valgte havregrøt, men denne gangen gjorde jeg ett triks til. Jeg rørte inn yoghurt, la på valnøtter, drysset kanel og ventet tre minutter før første skje. ...

Jeg sto ved kjøkkenbenken en vintermorgen og kjente hodet dunke som en tromme i korps. Jeg helte vann i glasset, la en klype salt på tunga, drakk rolig og ventet. Fem minutter etter var det stille i topplokket. Jeg hadde trent i kulda kvelden før, drukket litervis med rent vann og glemt det viktigste: elektrolytter. Den morgenen bestemte jeg meg ...

Det begynte en kjølig søndag. Yr i lufta, gryta på komfyren, radio i bakgrunnen. Jeg la oksehale og kraftbein i en gryte, fylte på vann, pepperkorn og laurbær – og glemte tiden. Dagen etter stod det en skjelvende, gyllen kraft på kjøkkenbenken. Jeg tok en skje, og det geléaktige lokket sprakk som første is på tjernet. Den lille, hverdagslige magien ...

Det skjedde en torsdagskveld ved kjøkkenbordet. Leksene var fastlåst, lillebror hadde nettopp kranglet med en venn på nett, og jeg kjente den velkjente sugingen i magen: “Nå mister vi kontrollen.” Før pleide jeg å gå rett i problemløsning: råd, regler, raske “slutt å gråte”. Det hjalp sjelden. Så lærte jeg noe enklere – psykologisk førstehjelp (PFA). Ikke terapi, ikke store ...

Det var en januarkveld i Tromsø. Snøfnugg som små stjerner, vinden rett i kinnet, og bare en svak stripe blågrått lys over fjorden. Hodelykta kastet en sirkel på veien, og i den sirkelen danset halen til hunden min, Mira. Hun var like klar for eventyr som alltid, men jeg merket hvordan mørket endret alt: lyder bærer lenger, isen lurer under ...