Jeg våknet en januarmorgen og ante ikke hvilken side av døgnet jeg var på. Ute var det kullsvart, kaffetrakteren sang sirenevise, og kroppen min hadde allerede bestemt seg for pepperkakehumør før klokken var 07. Den dagen gjorde jeg et lite eksperiment: fem minutter i friluft med lue og skjerf, et glass vann, en rolig frokost etter lyset – ikke før. ...

Det begynte en mørk januarmorgen med snø i lufta og en kaffekopp som luktet litt for godt. Jeg drakk den – rett ned, før mat, før vann, før alt. Tre kvarter senere satt jeg foran laptopen med røde kinn, småskjelven fingre og en helt unødvendig turbo i hodet. Den dagen bestemte jeg meg: Nå rydder jeg opp i forholdet mitt ...

En tirsdag morgen i februar stod jeg ved kjøkkenbenken med en litt for sterk kaffe og en altfor tom mage. Før jobb møtte jeg valget mellom tre trofaste venner: havre, potet eller ris. Jeg valgte havregrøt, men denne gangen gjorde jeg ett triks til. Jeg rørte inn yoghurt, la på valnøtter, drysset kanel og ventet tre minutter før første skje. ...

Jeg sto ved kjøkkenbenken en vintermorgen og kjente hodet dunke som en tromme i korps. Jeg helte vann i glasset, la en klype salt på tunga, drakk rolig og ventet. Fem minutter etter var det stille i topplokket. Jeg hadde trent i kulda kvelden før, drukket litervis med rent vann og glemt det viktigste: elektrolytter. Den morgenen bestemte jeg meg ...

Det begynte en kjølig søndag. Yr i lufta, gryta på komfyren, radio i bakgrunnen. Jeg la oksehale og kraftbein i en gryte, fylte på vann, pepperkorn og laurbær – og glemte tiden. Dagen etter stod det en skjelvende, gyllen kraft på kjøkkenbenken. Jeg tok en skje, og det geléaktige lokket sprakk som første is på tjernet. Den lille, hverdagslige magien ...

Det skjedde en torsdagskveld ved kjøkkenbordet. Leksene var fastlåst, lillebror hadde nettopp kranglet med en venn på nett, og jeg kjente den velkjente sugingen i magen: “Nå mister vi kontrollen.” Før pleide jeg å gå rett i problemløsning: råd, regler, raske “slutt å gråte”. Det hjalp sjelden. Så lærte jeg noe enklere – psykologisk førstehjelp (PFA). Ikke terapi, ikke store ...

Det var en januarkveld i Tromsø. Snøfnugg som små stjerner, vinden rett i kinnet, og bare en svak stripe blågrått lys over fjorden. Hodelykta kastet en sirkel på veien, og i den sirkelen danset halen til hunden min, Mira. Hun var like klar for eventyr som alltid, men jeg merket hvordan mørket endret alt: lyder bærer lenger, isen lurer under ...

Første gang jeg smakte kombucha, var på et lite marked i Trondheim. En fyr med caps, tatoveringer og en stor glassdunk spurte: “Vil du ha bringebær eller ingefær?” Jeg tok en slurk og kjente en lett syrlighet, et lite brus, og en slags “levende” følelse som om drikken hilste på tungen. Noen uker senere var jeg på besøk hos en ...

Jeg hadde en “aha”-morgen ved mikrobølgeovnen. Havregrøten boblet i en plastboks jeg hadde “bare brukt mange ganger før”, og lokket bulet som en liten vulkan. Den dagen smakte frokosten… plast. Ikke dramatisk, bare en vag bismak som ikke hørte hjemme i en rolig start. Jeg spiste, men jeg likte det ikke. Samme kveld gikk jeg gjennom kjøkkenskapene: bokser, lokk, slikkepotter, ...

Det begynte med en knekk, et hyl og en neve blåbær. Vi var halvveis opp lia, stien var sleip av dugg og min yngste tok en hederlig flyvende supermann over en rot. Du kjenner lyden når guttunge møter grus? Den skarpe, litt for stille pustinga før tårene. Det var ikke dramatikk, men det var blod, grus og skjelving. Jeg hadde ...