Den kvelden jeg skjønte at sønnen min ikke «bare var trøtt», men faktisk satt for nær skjermen for lenge, sto han lent fremover som en liten skilpadde. Hendene var klamme, øynene blanke. «Alt blir litt uklart når jeg ser opp», sa han. Den setningen fikk meg til å sette meg ned med kalenderen, klær for alle årstider, og en kopp ...
Den første sommeren med nordlyslyse netter i nytt hus lærte meg én ting: lyse barnerom gir våkne barn. Vi prøvde alt – tykkere gardiner, teip i vinduskarmen, improvisert teppe over stanga (ikke anbefalt). Ingenting holdt lyset helt ute. Den kvelden vi endelig fikk på plass riktig kombinasjon – kassett-rullegardin med sideskinner og en enkel, mørk leggbåndsgardin foran – sovnet både ...
Den første desembermorgenen i fjor tok jeg med kaffekoppen ut på trappa. Ti minutter. Det var bitende kaldt, men lyset – det svake, blåhvite – traff meg rett i ansiktet. Den kvelden skjedde noe uventet: Jeg ble trøtt til riktig tid. Ingen scrolling-maraton. Ingen «bare én episode til». Jeg slukket lyset 22:45 og sov som en stein. Dagen etter gjorde ...
Store glassflater hjemme – komfortgrep som stopper blending Første vinteren med nye, store stuevinduer var magisk. Snøen utenfor lå som et studio-lys, himmelen var lyseblå, og stua badet i dagslys. Helt til klokka 13:15. Da kom sola lavt inn fra sørvest, traff sofabordet, spratt i den blanke vasen og gikk rett i øynene. Jeg knep igjen, flyttet meg, og sølte ...
Den kvelden jeg bestemte meg for å teste «20–20–20–2» hjemme, var det ikke fordi jeg elsker regler. Det var fordi jeg så en niåring sitte helt stille i 70 minutter, med skuldrene oppe ved ørene og øynene limt til skjermen. «Fem minutter til», sa han – for tredje gang. Da pausen endelig kom, gned han seg i øynene, klaget over ...
Første gang jeg jobbet i et kontor med gulv-til-tak-glass i Tromsø, satt jeg ved vinduet og følte meg rik på lys. Fjorden lå der som en kald skjerm. Solen skimtet lavt. Etter tre timer kom presset bak øynene. Hodepinen var ikke dramatisk, bare sta. Kollegaen min flyttet stolen en meter innover og sa: “Her inne er det roligere.” Den setningen ...
Jeg kjenner meg igjen. Det er desember. Ute ligger snøen som et halvmørkt teppe. Inne gløder skjermene. “Bare én runde til,” sier barnet. Vi nikker. Så går kvelden. Dagen etter gjesper noen ved frokostbordet. Jeg også. Heldigvis finnes en god mellomvei. Du trenger ikke kaste konsollen i søpla. Du trenger en plan som beskytter både øyne og døgnrytme. Den kan ...
Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om litium utenfor psykiatrien. Det var ikke i forbindelse med bipolar lidelse, som mange kanskje tenker, men i en artikkel om nevrobeskyttelse. Jeg satt på et lite bibliotek i Oslo, bladde i en medisinsk tidsskrift, og kom over en setning som festet seg: “Litium beskytter ikke bare humøret – det beskytter selve ...
Noen molekyler får aldri overskriftene, men uten dem ville livet som vi kjenner det sakte falle fra hverandre. NADP⁺ – nikotinamid adenin dinukleotid fosfat – er nettopp en slik usynlig hovedperson. Jeg husker første gang jeg hørte om NADP⁺ på universitetet. Foreleseren skrev med store bokstaver på tavlen: “NADPH = Livets stille puls.”Den gangen ante jeg ikke hva hun egentlig ...
Jeg må innrømme det: I mange år trodde jeg at jeg hadde “flavonoid-biten” i kostholdet mitt på plass. Jeg drakk grønn te hver morgen, spiste en håndfull blåbær til frokost, og følte meg ganske trygg på at kroppen fikk det den trengte. Men da jeg kom over en ny studie i Nature Food, måtte jeg revurdere. Den viste at det ...
