Den første vinteren med egen vedovn var magisk – helt til jeg våknet med dundrende hode og en hals som sandpapir. Stua var glovarm, men lufta føltes «tung». Jeg fyrte lavt og lenge «for å spare ved», lot flammene småkveles, og toppet det hele med litt fuktig bjørk fordi den var «billig». Resultat: sot på glasset, sur lukt, sviende øyne ...

Den første vinteren vi flyttet inn i rekkehus med vedovn, trodde jeg at «tørt inne» betydde at veden tok fyr lett. Helt til jeg våknet med nese som sandpapir, hals som om jeg hadde ropt på konsert, og barn som klagde på kløende hender. Jeg kjøpte hudkrem, halspastiller og trodde saken var biff. Det var den ikke. Problemet var luftfuktighet ...

Den kvelden alt klaffet hos oss, handlet ikke om mirakelpiller. Det handlet om lys. Vi hadde akkurat byttet ut den sterke taklampen i stua med en liten, varm bordlampe. Ungene bygget Lego, jeg ryddet halvveis, og ingen lurte på «bare én episode til?». Da vi gikk opp, sa sjuåringen: «Jeg er faktisk trøtt.» Jeg sto i trappa og nesten lo ...

Den første gangen jeg kjente «sukket» fra isen under meg, sto jeg fem meter fra sivkanten på et vann i marka. Det var vindstille, minus fire, og snøen hadde lagt seg som melis over speilet. «Det går fint», sa kompisen min. Jeg nikket, men lyttet. Et langt, hult drønn vandret gjennom flata – ikke faretegn i seg selv, sa han ...

Det var en av de kveldene der snøen lå som sukkerspinn på grantrærne og huset knirket fornøyd. Jeg hadde nettopp kommet inn etter å ha måkt innkjørselen (igjen), og magen var mer «iskald og knytt» enn «mett og rolig». Redningen ble en rykende bolle bygggrøt med kanel og en liten klatt kefir ved siden av. Fem skjeer inn og skuldrene ...

Den kvelden jeg virkelig skjønte hva kveldslys gjør med hodet, satt jeg i sofaen med en varm ullpleddkant under haken og et nettbrett som lyste som en liten sol. Klokken var 22:15. Jeg tenkte «bare fem minutter til» på en serie som skulle bli et tidsfelle. Da jeg la meg, var jeg utslitt, men ikke søvnig. Hjernen surret. Kroppen var ...

Den kvelden jeg skjønte at sønnen min ikke «bare var trøtt», men faktisk satt for nær skjermen for lenge, sto han lent fremover som en liten skilpadde. Hendene var klamme, øynene blanke. «Alt blir litt uklart når jeg ser opp», sa han. Den setningen fikk meg til å sette meg ned med kalenderen, klær for alle årstider, og en kopp ...

Den første sommeren med nordlyslyse netter i nytt hus lærte meg én ting: lyse barnerom gir våkne barn. Vi prøvde alt – tykkere gardiner, teip i vinduskarmen, improvisert teppe over stanga (ikke anbefalt). Ingenting holdt lyset helt ute. Den kvelden vi endelig fikk på plass riktig kombinasjon – kassett-rullegardin med sideskinner og en enkel, mørk leggbåndsgardin foran – sovnet både ...

Den første desembermorgenen i fjor tok jeg med kaffekoppen ut på trappa. Ti minutter. Det var bitende kaldt, men lyset – det svake, blåhvite – traff meg rett i ansiktet. Den kvelden skjedde noe uventet: Jeg ble trøtt til riktig tid. Ingen scrolling-maraton. Ingen «bare én episode til». Jeg slukket lyset 22:45 og sov som en stein. Dagen etter gjorde ...

Store glassflater hjemme – komfortgrep som stopper blending Første vinteren med nye, store stuevinduer var magisk. Snøen utenfor lå som et studio-lys, himmelen var lyseblå, og stua badet i dagslys. Helt til klokka 13:15. Da kom sola lavt inn fra sørvest, traff sofabordet, spratt i den blanke vasen og gikk rett i øynene. Jeg knep igjen, flyttet meg, og sølte ...