Jeg sto på Rema en tirsdag med lavt blodsukker og høy beslutningstretthet. I hånden: to granolaposer som så like sunne ut at selv ernæringsfysiologen i meg (les: den lille stemmen som sier “ta den med mest fiber”) ble stille. Den ene ropte “Uten tilsatt sukker!”, den andre fristet med “Høyt proteininnhold”. Jeg snudde posene, bladde gjennom tall og små skrift. ...

Jeg skal være ærlig: Det var ikke en «treningsplan» som reddet oss den første snøhelgen i fjor. Det var en åtteåring med altfor mye energi, en bestefar som sverger på at «kulda biter bare når du står stille», og en hodelykt som gikk tom halvveis i akebakken. Likevel kom vi hjem rødmussede, slitne på den gode måten – og med ...

Det startet en vanlig mandag. Jeg hadde akkurat satt meg for å skrive, men gjorde den klassiske feilen: «Bare sjekke noe kjapt.» Fem minutter ble femten. Kaffekoppen ble kald. Høres kjent ut? Samme kveld testet jeg tre gratis verktøy: en pausepåminner, en fokus-timer og et enkelt skjermtidsoppsett på mobilen. Dagen etter holdt jeg kurs – og ba deltakerne gjøre det ...

Første gang vi forsøkte «mobilforbud etter klokka ni», sprakk det innen to dager. Tenåringen vår satt i senga med lyset av og skjermen på, «bare fem minutter til». Jeg kjente meg igjen – jeg har også scrollet meg våken. Så vi skrotet slagordene og bygde noe som lignet mer på en plan tenåringer kan leve med: korte, tydelige regler, laget ...

Den morgenen det løsnet for oss, var det sju blå og blank is i innkjørselen. Barna hang over frokostbordet, jeg scrollet nyheter på autopilot, og alle gikk ut døra med «ulltrøye og halvdårlig humør». Den dagen bestemte jeg meg for å teste noe latterlig enkelt: ti minutter med målrettet morgenlys – sammen, før alt annet tok oss. Vi åpnet ytterdøra, ...

Den sommeren vi flyttet inn i nybygget rekkehus, tenkte jeg: «Endelig et hus som gjør alt riktig for meg.» Tre uker senere satt vi i stua som i et drivhus. Glassfasade mot vest. Lekker planløsning. Null skygge etter klokka fem. Barn sovnet ikke. Vi andre ble salte kringler. Den kvelden tok jeg notater i varmen og lovte meg selv: neste ...

Den søndagen det smalt hos oss kom klokken fra kjøkkenet. «Pip!» En åtteåring var midt i en bossrunde på Switch, den eldste hang i en TikTok-spiral, og jeg scrollet nyheter jeg egentlig ikke trengte. Ingen så opp. Så sa jeg det høyt: «Vi tester en uke med smarte skjermvaner. Ikke for å være kjip. For å sove bedre, se bedre ...

Første gang jeg trillet ut på elsykkel en januarmorgen i Oslo, frøs skjegget før første lyskryss. Likevel smilte jeg. Motoren ga et vennlig puff i motvinden, piggdekkene beit i isen, og jeg kom fram med ro i kroppen. Det fikk meg til å spørre høyt: Er elsykkel i norsk klima egentlig verdt det? Etter hundrevis av kalde kilometer, utallige slapsdager ...

Jeg vokste opp i et hus på Vestlandet der vinteren ofte betydde tett luft, våte vinduer og den klassiske lukten av “innestengt soverom”. Jeg husker hvordan mamma pleide å åpne vinduet i fem minutter mens jeg spiste frokost, selv om jeg frøs bare av tanken. “Du sover bedre med frisk luft,” sa hun alltid. Den gang syntes jeg hun overdrev, ...

eg husker fortsatt min første vår i Oslo som student. Jeg gledet meg til uteservering, blomstring langs Akerselva og joggeturer i sola. Men det tok bare noen dager før alt ble ødelagt: rennende nese, kløende øyne, og en konstant nysing som gjorde at jeg følte meg som et levende varsellys. Jeg hadde aldri opplevd pollenallergi før, og plutselig forstod jeg ...