Det startet som et eksperiment. En desemberkveld i Tromsø, våt snø i lufta, rester av fiskekaker og poteter på kjøkkenbenken. Jeg kjente den typiske «kveldsklumpen» i magen og visste at søvnen kom til å bli sånn passe. «Hva om vi bare går ut i ti minutter?» sa jeg til familien. Ikke trening. Ikke joggesko. Bare en rolig runde rundt kvartalet, ...
Det begynte en grå mandag i februar. Jeg sto ved kjøkkenbenken med en tørr to-do-liste og et enda tørrere humør. I kjøleskapet: egg, leverpostei, litt rugbrød. Jeg stekte et egg, la en raus skive leverpostei på brødskiva og spiste i stillhet. Tjue minutter senere satt jeg foran skjermen og kjente noe jeg ikke hadde hatt på flere dager: rolig fokus. ...
Det var en blågrå ettermiddag på brygga. Torsk på kroken, måker over hodet, salt i lufta. Bestemor ristet på hodet da jeg nevnte jodmangel: “Hvordan kan folk mangle jod når vi bor ved havet?” Godt spørsmål. Vi lever nær sjøen, men vi spiser ikke alltid som sjøfolk. Fisk vaner endres. Meieri-vaner endres. Iodisert salt brukes ujevnt. Resultatet blir et stille ...
Det begynte ved ostedisken en snødrevet ettermiddag. Jeg sto med Jarlsberg i hånda, mens en kompis sendte melding: “Hvilken K2 skal jeg ta, MK-4 eller MK-7?” Jeg lo, så på natto i importhylla, og tenkte: Dette spørsmålet dukker opp hver uke. La oss rydde opp – praktisk, ærlig, og med nordisk hverdagsfornuft. Du får klare forskjeller. Du får konkrete forslag. ...
Det var en tirsdag kveld. Regn mot vinduet. Jeg ryddet kjøkkenbenken, slukket noen lamper og kjente den velkjente rastløsheten før leggetid. Den kvelden gjorde jeg én endring: rørte ut litt glycin i lunkent vann, satte meg i sofaen og pustet rolig i fem minutter. Ingen dramatikk. Ingen “biohacking-show”. Bare en enkel, hvit aminosyre og et rolig rituale. Jeg sovnet raskere. ...
En tirsdag i januar sto jeg ved havregrynhylla på Kiwi. Ute var det slaps. Inne luktet det nystekt brød. En eldre fyr ved siden av meg pekte på varedeklarasjonen og spurte med et skjevt smil: “Hva skal jeg spise for mer futt?” Jeg svarte uten å blunke: “Start i cellene. Start med NAD+.” Han nikket, lo litt, og la en ...
Jeg sto på Rema en tirsdag med lavt blodsukker og høy beslutningstretthet. I hånden: to granolaposer som så like sunne ut at selv ernæringsfysiologen i meg (les: den lille stemmen som sier “ta den med mest fiber”) ble stille. Den ene ropte “Uten tilsatt sukker!”, den andre fristet med “Høyt proteininnhold”. Jeg snudde posene, bladde gjennom tall og små skrift. ...
Jeg skal være ærlig: Det var ikke en «treningsplan» som reddet oss den første snøhelgen i fjor. Det var en åtteåring med altfor mye energi, en bestefar som sverger på at «kulda biter bare når du står stille», og en hodelykt som gikk tom halvveis i akebakken. Likevel kom vi hjem rødmussede, slitne på den gode måten – og med ...
Det startet en vanlig mandag. Jeg hadde akkurat satt meg for å skrive, men gjorde den klassiske feilen: «Bare sjekke noe kjapt.» Fem minutter ble femten. Kaffekoppen ble kald. Høres kjent ut? Samme kveld testet jeg tre gratis verktøy: en pausepåminner, en fokus-timer og et enkelt skjermtidsoppsett på mobilen. Dagen etter holdt jeg kurs – og ba deltakerne gjøre det ...
Første gang vi forsøkte «mobilforbud etter klokka ni», sprakk det innen to dager. Tenåringen vår satt i senga med lyset av og skjermen på, «bare fem minutter til». Jeg kjente meg igjen – jeg har også scrollet meg våken. Så vi skrotet slagordene og bygde noe som lignet mer på en plan tenåringer kan leve med: korte, tydelige regler, laget ...
