Den første vinteren med hybridkontor trodde jeg at alt jeg trengte var Wi-Fi og kaffe. Så kom den ettermiddagen i november da sola sto lavt rett inn i stua, skjermen ble til et speil, Teams-møtet hørtes ut som det foregikk i en svømmehall, og ryggen min sendte et sint postkort fra korsryggen. «Det er bare å skjerpe seg,» sa jeg ...

Klokka var 22:47, og jeg gjorde det jeg hadde lovet meg selv å ikke gjøre: «Bare én siste titt» på nyheter og sosiale medier før jeg la meg. Femten minutter senere stod jeg i kjøkkenet og spiste knekkebrød jeg ikke var sulten på, med hodet fullt av kriser jeg ikke kunne løse. Klassisk doomscrolling – og en natt med dårlig ...

Den første søndagen i november pleier å komme stille. Kaffetrakteren surrer, vinden pusser på ruten, og dagen bruker en evighet på å våkne. Hos oss skjedde det som ofte skjer i mørketida: hele gjengen gled inn i pysjmodus. Vi skrudde opp lysstyrken på telefonene i stedet for å åpne gardinene. Humøret fulgte lyset – nedover. Uka etter testet vi noe ...

Det begynte en tirsdagskveld i januar. Gryta sto og småputret, barna kranglet om hvem som skulle tømme oppvaskmaskinen, og jeg kjente den velkjente «jeg rekker ikke trening i dag»-følelsen. Så gjorde jeg et lite eksperiment: 15 minutter i stua, uten utstyr, uten støy, uten dill. Jeg satte på kjøkkenklokka, ryddet en meter gulvplass og startet. Da klokka pep, var middagen ...

Det startet som et eksperiment. En desemberkveld i Tromsø, våt snø i lufta, rester av fiskekaker og poteter på kjøkkenbenken. Jeg kjente den typiske «kveldsklumpen» i magen og visste at søvnen kom til å bli sånn passe. «Hva om vi bare går ut i ti minutter?» sa jeg til familien. Ikke trening. Ikke joggesko. Bare en rolig runde rundt kvartalet, ...

Det begynte en grå mandag i februar. Jeg sto ved kjøkkenbenken med en tørr to-do-liste og et enda tørrere humør. I kjøleskapet: egg, leverpostei, litt rugbrød. Jeg stekte et egg, la en raus skive leverpostei på brødskiva og spiste i stillhet. Tjue minutter senere satt jeg foran skjermen og kjente noe jeg ikke hadde hatt på flere dager: rolig fokus. ...

Det var en blågrå ettermiddag på brygga. Torsk på kroken, måker over hodet, salt i lufta. Bestemor ristet på hodet da jeg nevnte jodmangel: “Hvordan kan folk mangle jod når vi bor ved havet?” Godt spørsmål. Vi lever nær sjøen, men vi spiser ikke alltid som sjøfolk. Fisk vaner endres. Meieri-vaner endres. Iodisert salt brukes ujevnt. Resultatet blir et stille ...

Det begynte ved ostedisken en snødrevet ettermiddag. Jeg sto med Jarlsberg i hånda, mens en kompis sendte melding: “Hvilken K2 skal jeg ta, MK-4 eller MK-7?” Jeg lo, så på natto i importhylla, og tenkte: Dette spørsmålet dukker opp hver uke. La oss rydde opp – praktisk, ærlig, og med nordisk hverdagsfornuft. Du får klare forskjeller. Du får konkrete forslag. ...

Det var en tirsdag kveld. Regn mot vinduet. Jeg ryddet kjøkkenbenken, slukket noen lamper og kjente den velkjente rastløsheten før leggetid. Den kvelden gjorde jeg én endring: rørte ut litt glycin i lunkent vann, satte meg i sofaen og pustet rolig i fem minutter. Ingen dramatikk. Ingen “biohacking-show”. Bare en enkel, hvit aminosyre og et rolig rituale. Jeg sovnet raskere. ...

En tirsdag i januar sto jeg ved havregrynhylla på Kiwi. Ute var det slaps. Inne luktet det nystekt brød. En eldre fyr ved siden av meg pekte på varedeklarasjonen og spurte med et skjevt smil: “Hva skal jeg spise for mer futt?” Jeg svarte uten å blunke: “Start i cellene. Start med NAD+.” Han nikket, lo litt, og la en ...