Det begynte en helt vanlig tirsdag. Regn mot ruta, hodet fullt av små bekymringer, og den litt kantete uroen som gjør at man scroller i stedet for å puste. Jeg lagde en kopp kakao, rørte inn litt glycin, tok en taurin-kapsel, skrudde ned lyset og satte meg i sofaen. Ingen dramatikk. Ingen sedativ dundyne. Bare en gradvis ro, varmere hender, ...

Det var en skarp formiddag på kjøkkenet. Vind mot ruten, rødbeter på fjøla, rugbrød på benken. Jeg hadde kjent meg “sigen” hele uken, ikke syk, bare uten glød. Den dagen lagde jeg en salat med rødbeter, eple, spinat, litt feta og ristet rug. Etter lunsjen var ikke verden ny, men hodet kjentes ryddigere. Ikke magi—bare betain (også kalt TMG, trimetylglycin) ...

Det startet en tirsdagsmorgen med strøken snø og en litt tom energi. Jeg åpnet kjøleskapet og fant kikertgryte fra i går, noen cherrytomater, og en halv sitron som blunket håpefullt. Jeg presset saften over gryta, varmet alt, spiste sakte og kjente at kroppen våknet uten kaffe. Den enkle sitronen gjorde mer enn å friske opp smaken. Den løftet jernopptaket. Den ...

Jeg husker en klar januarmorgen på Frognerseteren. Snøen knitret under skiene, dampen sto av pusten, og jeg hadde pakket sekken litt for lett. Tredje kilometer inn i skogsløypa kom signalet fra kroppen: prikking i fingrene, litt bomull i hodet, uvanlig tungt drag i stavtaket. Jeg hadde drukket vann, men ikke tenkt på natrium og kalium. Den turen lærte meg noe ...

Det var en blåsende mandag. Regn mot ruta, en kalender som ikke tok hint, og en hjerne som helst ville scrolle. Jeg gjorde ett grep: en teskje MCT-olje i kaffe med en skvett melk. Ingen rocketakeoff. Ingen skjelving. Bare klarere hode og jevn varme bak panna. Den kvelden sov jeg normalt, uten den rastløse pulsen som sterk koffein ofte gir. ...

Det startet en mørk tirsdag på kontoret. Kaffemaskinen sang, innboksen glødet, og jeg hadde den litt elektriske rastløsheten i kroppen. Jeg blandet en kjapp myse-shake. PANG. Energi kom raskt, men falt like brått. Dagen etter gikk jeg for kasein i shaker’n før møtene. Ikke noe fyrverkeri. Bare rolig driv, som om noen skrudde ned støyen. Den lille forskjellen føltes stor. ...

Den første vinteren med hybridkontor trodde jeg at alt jeg trengte var Wi-Fi og kaffe. Så kom den ettermiddagen i november da sola sto lavt rett inn i stua, skjermen ble til et speil, Teams-møtet hørtes ut som det foregikk i en svømmehall, og ryggen min sendte et sint postkort fra korsryggen. «Det er bare å skjerpe seg,» sa jeg ...

Klokka var 22:47, og jeg gjorde det jeg hadde lovet meg selv å ikke gjøre: «Bare én siste titt» på nyheter og sosiale medier før jeg la meg. Femten minutter senere stod jeg i kjøkkenet og spiste knekkebrød jeg ikke var sulten på, med hodet fullt av kriser jeg ikke kunne løse. Klassisk doomscrolling – og en natt med dårlig ...

Den første søndagen i november pleier å komme stille. Kaffetrakteren surrer, vinden pusser på ruten, og dagen bruker en evighet på å våkne. Hos oss skjedde det som ofte skjer i mørketida: hele gjengen gled inn i pysjmodus. Vi skrudde opp lysstyrken på telefonene i stedet for å åpne gardinene. Humøret fulgte lyset – nedover. Uka etter testet vi noe ...

Det begynte en tirsdagskveld i januar. Gryta sto og småputret, barna kranglet om hvem som skulle tømme oppvaskmaskinen, og jeg kjente den velkjente «jeg rekker ikke trening i dag»-følelsen. Så gjorde jeg et lite eksperiment: 15 minutter i stua, uten utstyr, uten støy, uten dill. Jeg satte på kjøkkenklokka, ryddet en meter gulvplass og startet. Da klokka pep, var middagen ...