Det begynte som en kompakt norsk januarmorgen: rim på brygga, damp over fjorden og en liten gjeng i luer som lo litt for høyt for å skjule nervene. Jeg tok mitt første ordentlige isbad fordi en venn sa: «Du angrer bare hvis du lar være.» Han fikk delvis rett. Hjertet hoppet som en ivrig spurv, pusten løp løpsk – og ...

Det startet en tirsdag der snøen la seg som sukker på vinduskarmen. Jeg fant ullsokker og et glass tran på benken. Kroppen føltes litt “hul”, som om gnisten hadde tatt vinterferie. Jeg spiste frokost med egg og ost, tok en liten D-dose sammen med K2, og gikk ut. Ingen fyrverkeri. Bare ro i stegene, varmen satt bedre i kroppen, og ...

Den første skidagen i fjor startet klassisk norsk: minus sju, rosa himmel over fjellet og kø ved heisen. Jeg sto med kaffe i vottene, kjente litt stivhet i hofter og legger – men tenkte, «det går seg til i første bakken». Det gjorde det ikke. Det første kuttet i en blå løype endte med et lite napp i baksiden av ...

Det var en helt vanlig morgen i januar. Jeg sto med kaffekoppen i hånden, så ut vinduet – og der lå den, den ekstra halvtimen jeg ikke hadde planlagt for: 20 centimeter kram nysnø. Den typen som ser romantisk ut i lyktestolpen, men som blir blytung når du skal flytte den fra innkjørselen til «bort dit».Før pleide jeg å hive ...

Det begynte en helt vanlig tirsdag. Regn mot ruta, hodet fullt av små bekymringer, og den litt kantete uroen som gjør at man scroller i stedet for å puste. Jeg lagde en kopp kakao, rørte inn litt glycin, tok en taurin-kapsel, skrudde ned lyset og satte meg i sofaen. Ingen dramatikk. Ingen sedativ dundyne. Bare en gradvis ro, varmere hender, ...

Det var en skarp formiddag på kjøkkenet. Vind mot ruten, rødbeter på fjøla, rugbrød på benken. Jeg hadde kjent meg “sigen” hele uken, ikke syk, bare uten glød. Den dagen lagde jeg en salat med rødbeter, eple, spinat, litt feta og ristet rug. Etter lunsjen var ikke verden ny, men hodet kjentes ryddigere. Ikke magi—bare betain (også kalt TMG, trimetylglycin) ...

Det startet en tirsdagsmorgen med strøken snø og en litt tom energi. Jeg åpnet kjøleskapet og fant kikertgryte fra i går, noen cherrytomater, og en halv sitron som blunket håpefullt. Jeg presset saften over gryta, varmet alt, spiste sakte og kjente at kroppen våknet uten kaffe. Den enkle sitronen gjorde mer enn å friske opp smaken. Den løftet jernopptaket. Den ...

Jeg husker en klar januarmorgen på Frognerseteren. Snøen knitret under skiene, dampen sto av pusten, og jeg hadde pakket sekken litt for lett. Tredje kilometer inn i skogsløypa kom signalet fra kroppen: prikking i fingrene, litt bomull i hodet, uvanlig tungt drag i stavtaket. Jeg hadde drukket vann, men ikke tenkt på natrium og kalium. Den turen lærte meg noe ...

Det var en blåsende mandag. Regn mot ruta, en kalender som ikke tok hint, og en hjerne som helst ville scrolle. Jeg gjorde ett grep: en teskje MCT-olje i kaffe med en skvett melk. Ingen rocketakeoff. Ingen skjelving. Bare klarere hode og jevn varme bak panna. Den kvelden sov jeg normalt, uten den rastløse pulsen som sterk koffein ofte gir. ...

Det startet en mørk tirsdag på kontoret. Kaffemaskinen sang, innboksen glødet, og jeg hadde den litt elektriske rastløsheten i kroppen. Jeg blandet en kjapp myse-shake. PANG. Energi kom raskt, men falt like brått. Dagen etter gikk jeg for kasein i shaker’n før møtene. Ikke noe fyrverkeri. Bare rolig driv, som om noen skrudde ned støyen. Den lille forskjellen føltes stor. ...