På vei hjem en tirsdag i januar sto jeg lenge ved fiskedisken med to tanker i hodet: «Vi trenger mer omega-3», og «budsjettet mitt roper stopp». Laksen så flott ut, makrellen var på tilbud, og torsken fristet med mager, snill smak som barna faktisk spiser. Jeg landet på en løsning jeg skulle ønske jeg fant før: tenk omega-3 per krone ...

Det begynte en kald novemberkveld med små sprekker på knokene, en sene som murret etter dumbbell rows, og en kopp te som ikke gjorde annet enn å være varm. Jeg hadde hørt alt mulig om kollagenpeptider. Mirakel. Hype. Ingenting. Jeg kjøpte en boks, rørte to skjeer i kveldskakaoen og lovet meg selv én ting: ingen raske konklusjoner. Bare nysgjerrig tålmodighet. ...

Det begynte en tirsdag i oktober. Jeg stod med en skål yoghurt i hånden og stirret mistenksomt på et glass surkål. Magen min hadde vært småsur i uker. Lite energi, hud som spilte små trommer, og en hjerne som bare ville scrolle. Jeg stilte meg selv et enkelt spørsmål i kjøkkenlyset. Skal jeg gi bakterier nye naboer, eller skal jeg ...

Det startet en søndag i skrått sensommerlys. Jeg gikk stien med lilla fingre og lommer fulle av små triumfer. Blåbær som smakte barndom, og et par mørke aronia fra en hekk ved hytta som minnet om voksen smak: stram, nesten te-aktig. Hjemme helte jeg alt i panna med litt sitron og en klype sukker. Fargen var som natt med stjerner. ...

Det begynte en blå mandag med snøfjon på vinduet og en mage som surna av alt og ingenting. Jeg stod ved komfyren med en gryte som dampet svakt. Ikke verdens mest fancy rett: benkraft fra oksehale og kyllingskrog, et par gulrøtter, laurbær, pepper. Jeg holdt igjen løk og hvitløk – magen tåler dem dårlig – og lot alt småkoke i ...

Det startet en helt vanlig mandag. Jeg sto i garderoben med en liten måleskje i hånda og den kjente tvilen i magen: “Kommer jeg til å se oppblåst ut av dette pulveret?” Jeg rørte kreatin ut i yoghurten, gikk på trening, og bestemte meg for å følge følelsen i kroppen – ikke ryktene i kommentarfeltet. En uke senere kjente jeg ...

Det begynte som en kompakt norsk januarmorgen: rim på brygga, damp over fjorden og en liten gjeng i luer som lo litt for høyt for å skjule nervene. Jeg tok mitt første ordentlige isbad fordi en venn sa: «Du angrer bare hvis du lar være.» Han fikk delvis rett. Hjertet hoppet som en ivrig spurv, pusten løp løpsk – og ...

Det startet en tirsdag der snøen la seg som sukker på vinduskarmen. Jeg fant ullsokker og et glass tran på benken. Kroppen føltes litt “hul”, som om gnisten hadde tatt vinterferie. Jeg spiste frokost med egg og ost, tok en liten D-dose sammen med K2, og gikk ut. Ingen fyrverkeri. Bare ro i stegene, varmen satt bedre i kroppen, og ...

Den første skidagen i fjor startet klassisk norsk: minus sju, rosa himmel over fjellet og kø ved heisen. Jeg sto med kaffe i vottene, kjente litt stivhet i hofter og legger – men tenkte, «det går seg til i første bakken». Det gjorde det ikke. Det første kuttet i en blå løype endte med et lite napp i baksiden av ...

Det var en helt vanlig morgen i januar. Jeg sto med kaffekoppen i hånden, så ut vinduet – og der lå den, den ekstra halvtimen jeg ikke hadde planlagt for: 20 centimeter kram nysnø. Den typen som ser romantisk ut i lyktestolpen, men som blir blytung når du skal flytte den fra innkjørselen til «bort dit».Før pleide jeg å hive ...