Den morgenen det løsnet for oss, var det sju blå og blank is i innkjørselen. Barna hang over frokostbordet, jeg scrollet nyheter på autopilot, og alle gikk ut døra med «ulltrøye og halvdårlig humør». Den dagen bestemte jeg meg for å teste noe latterlig enkelt: ti minutter med målrettet morgenlys – sammen, før alt annet tok oss. Vi åpnet ytterdøra, ...

Den sommeren vi flyttet inn i nybygget rekkehus, tenkte jeg: «Endelig et hus som gjør alt riktig for meg.» Tre uker senere satt vi i stua som i et drivhus. Glassfasade mot vest. Lekker planløsning. Null skygge etter klokka fem. Barn sovnet ikke. Vi andre ble salte kringler. Den kvelden tok jeg notater i varmen og lovte meg selv: neste ...

Den søndagen det smalt hos oss kom klokken fra kjøkkenet. «Pip!» En åtteåring var midt i en bossrunde på Switch, den eldste hang i en TikTok-spiral, og jeg scrollet nyheter jeg egentlig ikke trengte. Ingen så opp. Så sa jeg det høyt: «Vi tester en uke med smarte skjermvaner. Ikke for å være kjip. For å sove bedre, se bedre ...

Første gang jeg trillet ut på elsykkel en januarmorgen i Oslo, frøs skjegget før første lyskryss. Likevel smilte jeg. Motoren ga et vennlig puff i motvinden, piggdekkene beit i isen, og jeg kom fram med ro i kroppen. Det fikk meg til å spørre høyt: Er elsykkel i norsk klima egentlig verdt det? Etter hundrevis av kalde kilometer, utallige slapsdager ...

Jeg vokste opp i et hus på Vestlandet der vinteren ofte betydde tett luft, våte vinduer og den klassiske lukten av “innestengt soverom”. Jeg husker hvordan mamma pleide å åpne vinduet i fem minutter mens jeg spiste frokost, selv om jeg frøs bare av tanken. “Du sover bedre med frisk luft,” sa hun alltid. Den gang syntes jeg hun overdrev, ...

eg husker fortsatt min første vår i Oslo som student. Jeg gledet meg til uteservering, blomstring langs Akerselva og joggeturer i sola. Men det tok bare noen dager før alt ble ødelagt: rennende nese, kløende øyne, og en konstant nysing som gjorde at jeg følte meg som et levende varsellys. Jeg hadde aldri opplevd pollenallergi før, og plutselig forstod jeg ...

Jeg husker fortsatt den første mandagen jeg satt på hjemmekontor. Ingen som maste ved pulten, ingen lyder fra kaffemaskinen i gangen, bare jeg og skjermen. Men midt på dagen kom det klassiske spørsmålet: Hva skal jeg drikke for å holde hjernen i gang? Jeg sto der foran kaffetrakteren – en slags norsk helligdom – og lurte: Var det virkelig kaffe ...

Første vinteren vi virkelig tok grep hjemme, merket vi det i kroppen og på strømregningen. Ikke noe «sitte med ullvotter i sofaen»-opplegg. Bare smartere styring av varme og lys. Jeg husker kvelden vi skrudde ned soverommet fra 20 til 17, lot baderommet få et kort «varmeboost» før dusj, og dempet stuelyset fra kaldt hvitt til lunere toner etter kl. 19. ...

Første gang jeg målte radon hjemme, var det litt som å sjekke strømregningen: Jeg visste at jeg burde, men jeg gruet meg til svaret. Vi bor i et 70-tallshus med kjellerstue – akkurat den kombinasjonen som ofte får «røde prikker» på kommunekartet. Jeg bestilte to sporfilmer, la dem ut i stua og på soverommet i kjelleren – og glemte dem ...

Den første vinteren jeg oppdaget mugg hjemme kom ikke med dramatikk. Ingen lukt av kjeller, ingen grønne «tepper» langs veggen. Det startet som en tynn grå skygge i hjørnet av stuevinduet. Jeg tørket den bort med papir. To dager senere var den tilbake – tykkere, mørkere. Det var kaldt ute, det dugget på glasset om morgenen, og radiatoren under vinduet ...