Jeg husker fortsatt den første mandagen jeg satt på hjemmekontor. Ingen som maste ved pulten, ingen lyder fra kaffemaskinen i gangen, bare jeg og skjermen. Men midt på dagen kom det klassiske spørsmålet: Hva skal jeg drikke for å holde hjernen i gang? Jeg sto der foran kaffetrakteren – en slags norsk helligdom – og lurte: Var det virkelig kaffe ...

Første vinteren vi virkelig tok grep hjemme, merket vi det i kroppen og på strømregningen. Ikke noe «sitte med ullvotter i sofaen»-opplegg. Bare smartere styring av varme og lys. Jeg husker kvelden vi skrudde ned soverommet fra 20 til 17, lot baderommet få et kort «varmeboost» før dusj, og dempet stuelyset fra kaldt hvitt til lunere toner etter kl. 19. ...

Første gang jeg målte radon hjemme, var det litt som å sjekke strømregningen: Jeg visste at jeg burde, men jeg gruet meg til svaret. Vi bor i et 70-tallshus med kjellerstue – akkurat den kombinasjonen som ofte får «røde prikker» på kommunekartet. Jeg bestilte to sporfilmer, la dem ut i stua og på soverommet i kjelleren – og glemte dem ...

Den første vinteren jeg oppdaget mugg hjemme kom ikke med dramatikk. Ingen lukt av kjeller, ingen grønne «tepper» langs veggen. Det startet som en tynn grå skygge i hjørnet av stuevinduet. Jeg tørket den bort med papir. To dager senere var den tilbake – tykkere, mørkere. Det var kaldt ute, det dugget på glasset om morgenen, og radiatoren under vinduet ...

Den første vinteren med egen vedovn var magisk – helt til jeg våknet med dundrende hode og en hals som sandpapir. Stua var glovarm, men lufta føltes «tung». Jeg fyrte lavt og lenge «for å spare ved», lot flammene småkveles, og toppet det hele med litt fuktig bjørk fordi den var «billig». Resultat: sot på glasset, sur lukt, sviende øyne ...

Den første vinteren vi flyttet inn i rekkehus med vedovn, trodde jeg at «tørt inne» betydde at veden tok fyr lett. Helt til jeg våknet med nese som sandpapir, hals som om jeg hadde ropt på konsert, og barn som klagde på kløende hender. Jeg kjøpte hudkrem, halspastiller og trodde saken var biff. Det var den ikke. Problemet var luftfuktighet ...

Den kvelden alt klaffet hos oss, handlet ikke om mirakelpiller. Det handlet om lys. Vi hadde akkurat byttet ut den sterke taklampen i stua med en liten, varm bordlampe. Ungene bygget Lego, jeg ryddet halvveis, og ingen lurte på «bare én episode til?». Da vi gikk opp, sa sjuåringen: «Jeg er faktisk trøtt.» Jeg sto i trappa og nesten lo ...

Den første gangen jeg kjente «sukket» fra isen under meg, sto jeg fem meter fra sivkanten på et vann i marka. Det var vindstille, minus fire, og snøen hadde lagt seg som melis over speilet. «Det går fint», sa kompisen min. Jeg nikket, men lyttet. Et langt, hult drønn vandret gjennom flata – ikke faretegn i seg selv, sa han ...

Det var en av de kveldene der snøen lå som sukkerspinn på grantrærne og huset knirket fornøyd. Jeg hadde nettopp kommet inn etter å ha måkt innkjørselen (igjen), og magen var mer «iskald og knytt» enn «mett og rolig». Redningen ble en rykende bolle bygggrøt med kanel og en liten klatt kefir ved siden av. Fem skjeer inn og skuldrene ...

Den kvelden jeg virkelig skjønte hva kveldslys gjør med hodet, satt jeg i sofaen med en varm ullpleddkant under haken og et nettbrett som lyste som en liten sol. Klokken var 22:15. Jeg tenkte «bare fem minutter til» på en serie som skulle bli et tidsfelle. Da jeg la meg, var jeg utslitt, men ikke søvnig. Hjernen surret. Kroppen var ...